mandag 23. mars 2009

Sigbjørn Obstfelder


Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866, som nummer sju av i alt seksten barn. Bare seks av disse vokste opp. Faren til Sigbjørn var bakermester, og streng og pietistisk. Moren hans døde da Sigbjørn var bare 14 år gammel.


Han fikk skolegang og i 1884 fikk han et glimrende artium. Etterhvert studerte han filologi et par år før han begynte med teknikerutdannelsen som han sluttet med før han fikk tatt eksamen. Broren hans bodde i USA, og i et års tid besøkte Sigbjørn broren for å jobbe som teknisk tegner. Når han vendte tilbake til Norge ville han utdanne seg til komponist, men ombestemte seg til å bli forfatter. Grunnen til at han bestemte seg til å bli forfatter var fordi en nær venn av han som var kunsthistoriker oppmuntret han. Fra 1892 kjørte han på med skrivingen sin. Han hadde helt siden gymnastiden skrevet små fortellinger, artikler og dikt, men nå kom Obstfelder i et miljø som gav han selvtillit og tro på sin egen begavelse og evner.

I 1993 ga han ut sin første diktsamling. I denne samlingen finnes hans mest kjente dikt "Jeg ser". Han begynte med andre sjangre og utga novellen "Liv" og skrev flere artikler der han forsvarte naturalistene mot angrep i moraldebatten som pågikk. I 1895 kom to nye novelletter, og i 1896 kom hans eneste fullstendige roman "korset", som ble en publikumsuksess.


han reiste rundt i Europa hele tiden, og besøkte mest hovedstadene: : Stockholm, Berlin, Christiania, Paris, London, København.

I 1897 kom en ny utgivelse, og en ny sjanger: Skuespillet "de råde dråber".

I 1900 satte han i gang med sitt neste store prosjekt, romanen " En prests dagbok". Obstfelder ble plutselit syk og døde av tuberkolose bare 33 år gammel.


Obstfelder var en særpreget forfatter, og fikk derfor en plass i litteraturhistorien til tross for sitt korte liv og beskjedne produksjon. Han representerte en ny retning i litteraturen som kom i overgangen mellom 1800-tallet og vårt eget århundre, nyromantikken, som var perioden som fulgte etter de fire som er nevnt på disse sidene. De nyromantiske forfattene var opptatt av underbevisstheten og den nye psykologien, og gikk i dybden på enkeltindividet på en annen måte enn forfatterne før dem hadde gjort. Norges største forfatter i denn retningen, Knut Hamsun, startet på slutten av 1800-tallet, men ettersom størstedelen av hans verker ble skrevet på 1900-tallet er han ikke med i denne oversikten. Obstfelder hadde derimot hele sitt forfatterskap på 1890-tallet, og kan ses på som en typisk forfatter for tiåret som avsluttet 1800-tallet, med en stil som skulle strekke seg godt inn også i vårt århundre.


fredag 20. mars 2009

Funksjonalismen

Funksjonalismen omtales vanligvis som et modernistisk retning. Make it new er det modernistiske kravet. Funksjonallismen satser på enkel konstruksjon i den nye tidas materialer:
- Stål
- Betong
- Aluminium
- Glass

Senere på 1900-tallet kom det mange reaskjoner på stilen. I vår egen tid har likevel interessen for byggestilen tatt seg opp igjen, og bygninge og hus har blitt restaurert.

Ekspresjonismen

Ekspresjonismen betegner en uttrykksform og kunstretning og har preget mange kunsteriske disipliner som bildekunst, litteratur, musikk, teater, film og arkitektur.
Denne ismen er den første store modernistiske retningen tidlig på 1900-tallet. Kunstnerne viser oss igjennom bildene sine inntrykket verdenen gjør på dem men i ekspresjonistisk kunst går det motsatt vei. Kunsterne viser oss verdenen slik de opplever den inni seg.



Kjente ekspresjonistiske malere:

Max Beckman

Wassily Kandinsky

Oskar Kokoscka

Franz Marc

Edvard Munch



Filmskapere:

Fritz Lang



Forfattere:

Franx Kafka

August Strindberg

Stanislaw Przybyszewski



Komponister:

Anton Webern

Alban Berg





Lyrikeren av Egon Schiele

mandag 1. desember 2008

Ibsen`s nerdeliv :)

Henrik Ibsen ble født i Skien 20. Mars 1828, som sønn av en velstående kjøpmann. Da Henrik var 8 år gammel mistet faren hele formuen sin, og etter konfirmasjonen måtte han ut i arbeid. Han ble sendt til Grimstad, der han jobbet som læregutt ved et apotek i seks år hele år. På denne tiden var han så fattig at han ikke hadde råd til klær engang! og konfirmasjonsdressen ble temmelig stygg og slitt etterhvert. Om kveldene satt han på rommet sitt og leste til artium (Ibsen minner meg litt om en nerd). Samtidig begynte han å skrive. Det første skuespillet hans, Catilina, var ferdig i 1850.

Men i 1857 hadde han dratt tilbake til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Årene fra 1857 til 1864 ble noen av hans verste år. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det veldig dårlig, altså konkurs. Han møtte også motstand i forbindelse med skuespillene sine, og disse nederlagene gjorde ham bitter overfor det norske samfunnet, som han så på som trangsynt.
Høsten 1863 fikk han et reisestipend av regjeringen, og året etter dro han sydover. Bortsett fra et par kortere besøk, kom han ikke tilbake til Norge før det var gått 27 lange år. Mesteparten av denne tiden bodde han i Italia og Tyskland, og det var her han skrev de fleste av skuespillene som har gjort ham til Norges største forfatter. Først kom Brand (1866) og Peer Gynt (1867), og disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter.

I 1871 utga han sin eneste diktsamling Digte. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer. På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig virksomheten til Georg Brandes. Dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev, og det første samfunnsdramaet hans var Samfundets støtter i 1877. Samfunnsdramaene foregår i nåtiden (altså da de ble skrevet), og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. I rekkefølge kom nå stykker som Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet gjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive fram til 1899, da Når vi døde vaagner ble oppført. Litt etter ble han syk, og døde i 1906. Over 90 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.

OVERSIKT OVER VIKTIGE VERKER:

CATILINA, 1850

GILDET PÅ SOLHAUG, 1856

FRU INGER TIL ØSTRÅT, 1857

KONGSEMNERNE, 1863

BRAND, 1866

PEER GYNT, 1867

DE UNGES FORBUND, 1869

DIGTE, 1871

SAMFUNDETS STØTTER, 1877

ET DUKKEHJEM, 1879

GJENGANGERE, 1881

EN FOLKEFIENDE, 1882

VILDANDEN, 1884

ROSMERSHOLM, 1886

FRUEN FRA HAVET, 1888

HEDDA GABLER, 1890

BYGGMESTER SOLNESS, 1892

LILLE EYOLF, 1894

JOHN GABRIEL BORKMAN, 1896

NÅR VI DØDE VÅGNER, 1899

tirsdag 18. november 2008

Knudsen vs Aasen

Knud Knudsen og Ivar Aasen, begge ruvende skikkelser innen norsk språkhistorie, og uten tvil de mest betydningsfulle. Men hva var det egentlig som fikk disse to bygdeguttene til å reise seg fra mengden, ta pennen i hånden, ordet i sin munn og legge ut på et lingvistisk eventyr hinsides historisk sidestykke, en ferd som skulle bringe dem ut på ikke bare språklige, men også kulturelle farvann ingen før hadde våget seg, og til slutt meisle seg inn i vår felles kulturarv som nettopp de markante, men likevel kjente og kjære figurene vi fremdeles minnes den dag i dag? La oss se litt nærmere på hvilken bakgrunn Ivar Aasen og Knud Knudsen faktisk hadde, hvilke likheter og ulikheter som førte til deres forskjellige, men samtidig ikke helt ulike språksyn og verdier. Er det mulig at én av dem faktisk var bedre kvalifisert enn den andre og i så fall på hvilke måter? Eller har de begge god grunn til å inneha den språkhistoriske posisjonen de har navigert seg inn i, og som vi i vårt moderne språknorge kjenner dem fra?

Aasen vandret rundt og besøkte de aller fleste fylker i Norge, mens han sirlig nedtegnet grammatiske detaljer om hver av dem. Arbeidet tok ham fire år, men jobben var langt fra fullført; Nå begynte det lange og møysommelige strevet med å bearbeide materialet han hadde samlet for til slutt å smelte det om til et nytt skriftmål - Landsmålet. I mens hadde Knud Knudsen bestemt seg for at han ville basere fornorskingsprosessen på borgernes dagligtale, et mål han hadde lang erfaring med, og dessuten mente han at det var for mange bygdedialekter til at et godt skriftspråk kunne springe ut fra dem. Han anså fra starten Aasens idé som vel idealistisk og en praktisk umulighet; Han trodde ikke på en slik brå forandring av skriftspråket, den måtte skje gradvis ved hjelp av fornorsking av det danske skriftspråket - nettopp det han nå var i god gang med å gjøre.

Som tiden rant ble det til at debatten mellom de to målene tilspisset seg, og konkurransen mellom Aasen og Knudsen ble sterkere. Begge kjempet hardt for sitt eget mål gjennom utallige bøker og artikler, og begge kunne etter hvert høste mange seiere. Et klart nederlag for Knudsen var selvfølgelig Stortingets vedtak om jamstilling, og da mange skoler i de påfølgende år valgte å slutte seg til landsmålet. Den beskjedne Aasen var på sin side lykkelig over at hans livsverk vant frem, og selv om majoriteten av skoler fortsatt sverget til det danske bokspråket, fikk landsmålet hans støtte av flere og flere lærere ved allmueskolen og ved folkehøyskolene.

Skjebnen ville ha det til at Knud Knudsen døde étt år før Ivar Aasen og dermed fikk de to språkskikkelsene et nøyaktig like langt liv.

Deres metoder og synspunkter kan nok være forskjellige på mange punkter, til og med motstridende, men det endelige, grunnleggende motivet var det samme - nettopp det å ta vare på det som er norsk, å hevde Norge som en selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt sine naboer i århundrer og rett og slett for å gi det norske folk retten til å skrive slik de snakket - å være norske.

mandag 10. november 2008

Henrik Wergeland


Henrik Wergeland er en kjent norsk forfatter. Han ble født 1808 og levde til 1845, han døde i ung alder, han ble bare 37 år gammel. Han ble født i Kristiansand. Henriks søster, Camilla Collett, er også en kjent norsk forfatter.


Henrik var Norges nasjonskald. Henrik Wergeland ble kalt "folkelærer" og Bjørnson sa om ham at i Wergeland og hans visjoner om fremtiden var der en arbeider og konge, en kriminell og lovgier, en dumskalle og et geni.


2. mai 1844 fikk Henrik lungebetennelse, og ble sengeliggende. Men 17. mai insisterte han på å feire Norges nasjonaldag, da dette gjorde at lungebetennelsen utviklet seg til symptomer til tuberkulose, men i senere tid er teorien at han døde av lungekreft. Henrik skrev til sin siste dag på dødsleie.

Han hadde skrevet siden han var barn, men det var først som 19-åring at han ble dikter. Han hadde ordentlig kjærlighetssorg, og i depresjon prøvde han å at livet sitt. Å skrive om følelsene sine reddet ham fra undergangen, samtidig som det gjorde ham til dikter. I perioden 1830-1839 ga han ut 9 eksemplarer av opplysningsheftet ”for allmuen”.


Henrik hadde mye kjærlighet i sitt liv og etter å ha fridd tre ganger fikk han endelig sitt ja fra Amalie Sofie Bekkevold, de gifte seg et år senere i 1839. De fikk ingen barn sammen, men tok til seg en gutt, som Wergeland hadde fått med en tjenestepike på prestegården fire år tidligere. Han søkte om presteembete, men fikk avslag på grunn av hans livsførsel. Hendelsen som avgjorde hans søknad, var da han holdt drikkelag i vaktboden på slottet, der han skjenket kongens vaktgarde.



fredag 17. oktober 2008

Kunstanmeldelse

Vakkert, drømmende, lengtende, poetisk, mystisk, skjørt og sterkt. Dette er bare litt, av det som kan beskrive kunsten vi ser på her. Bare se på hvordan kunstneren har arbeidet. Linjene er rette og sterke. Man kan se at følelsene inne i bildet bare strekker seg mot deg. Og at fargene er så sterke. Bildene kan nesten sammenlignes med Leonardo da vinci`s verk. Kunstneren har virkelig fått utdypet seg godt. Og virkelig fått fram det han mener i dette mesterverket. Bare å se samværet mellom jenta og dyrene. Virker nesten som at bildet er levende. Er helt uimotståelig vakkert. Men bildet har også en mystisk side av seg. Mystisk, men vakkert.