Knudsen vs Aasen

Knud Knudsen og Ivar Aasen, begge ruvende skikkelser innen norsk språkhistorie, og uten tvil de mest betydningsfulle. Men hva var det egentlig som fikk disse to bygdeguttene til å reise seg fra mengden, ta pennen i hånden, ordet i sin munn og legge ut på et lingvistisk eventyr hinsides historisk sidestykke, en ferd som skulle bringe dem ut på ikke bare språklige, men også kulturelle farvann ingen før hadde våget seg, og til slutt meisle seg inn i vår felles kulturarv som nettopp de markante, men likevel kjente og kjære figurene vi fremdeles minnes den dag i dag? La oss se litt nærmere på hvilken bakgrunn Ivar Aasen og Knud Knudsen faktisk hadde, hvilke likheter og ulikheter som førte til deres forskjellige, men samtidig ikke helt ulike språksyn og verdier. Er det mulig at én av dem faktisk var bedre kvalifisert enn den andre og i så fall på hvilke måter? Eller har de begge god grunn til å inneha den språkhistoriske posisjonen de har navigert seg inn i, og som vi i vårt moderne språknorge kjenner dem fra?

Aasen vandret rundt og besøkte de aller fleste fylker i Norge, mens han sirlig nedtegnet grammatiske detaljer om hver av dem. Arbeidet tok ham fire år, men jobben var langt fra fullført; Nå begynte det lange og møysommelige strevet med å bearbeide materialet han hadde samlet for til slutt å smelte det om til et nytt skriftmål - Landsmålet. I mens hadde Knud Knudsen bestemt seg for at han ville basere fornorskingsprosessen på borgernes dagligtale, et mål han hadde lang erfaring med, og dessuten mente han at det var for mange bygdedialekter til at et godt skriftspråk kunne springe ut fra dem. Han anså fra starten Aasens idé som vel idealistisk og en praktisk umulighet; Han trodde ikke på en slik brå forandring av skriftspråket, den måtte skje gradvis ved hjelp av fornorsking av det danske skriftspråket - nettopp det han nå var i god gang med å gjøre.

Som tiden rant ble det til at debatten mellom de to målene tilspisset seg, og konkurransen mellom Aasen og Knudsen ble sterkere. Begge kjempet hardt for sitt eget mål gjennom utallige bøker og artikler, og begge kunne etter hvert høste mange seiere. Et klart nederlag for Knudsen var selvfølgelig Stortingets vedtak om jamstilling, og da mange skoler i de påfølgende år valgte å slutte seg til landsmålet. Den beskjedne Aasen var på sin side lykkelig over at hans livsverk vant frem, og selv om majoriteten av skoler fortsatt sverget til det danske bokspråket, fikk landsmålet hans støtte av flere og flere lærere ved allmueskolen og ved folkehøyskolene.

Skjebnen ville ha det til at Knud Knudsen døde étt år før Ivar Aasen og dermed fikk de to språkskikkelsene et nøyaktig like langt liv.

Deres metoder og synspunkter kan nok være forskjellige på mange punkter, til og med motstridende, men det endelige, grunnleggende motivet var det samme - nettopp det å ta vare på det som er norsk, å hevde Norge som en selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt sine naboer i århundrer og rett og slett for å gi det norske folk retten til å skrive slik de snakket - å være norske.