Knudsen vs Aasen

Knud Knudsen og Ivar Aasen, begge ruvende skikkelser innen norsk språkhistorie, og uten tvil de mest betydningsfulle. Men hva var det egentlig som fikk disse to bygdeguttene til å reise seg fra mengden, ta pennen i hånden, ordet i sin munn og legge ut på et lingvistisk eventyr hinsides historisk sidestykke, en ferd som skulle bringe dem ut på ikke bare språklige, men også kulturelle farvann ingen før hadde våget seg, og til slutt meisle seg inn i vår felles kulturarv som nettopp de markante, men likevel kjente og kjære figurene vi fremdeles minnes den dag i dag? La oss se litt nærmere på hvilken bakgrunn Ivar Aasen og Knud Knudsen faktisk hadde, hvilke likheter og ulikheter som førte til deres forskjellige, men samtidig ikke helt ulike språksyn og verdier. Er det mulig at én av dem faktisk var bedre kvalifisert enn den andre og i så fall på hvilke måter? Eller har de begge god grunn til å inneha den språkhistoriske posisjonen de har navigert seg inn i, og som vi i vårt moderne språknorge kjenner dem fra?

Aasen vandret rundt og besøkte de aller fleste fylker i Norge, mens han sirlig nedtegnet grammatiske detaljer om hver av dem. Arbeidet tok ham fire år, men jobben var langt fra fullført; Nå begynte det lange og møysommelige strevet med å bearbeide materialet han hadde samlet for til slutt å smelte det om til et nytt skriftmål - Landsmålet. I mens hadde Knud Knudsen bestemt seg for at han ville basere fornorskingsprosessen på borgernes dagligtale, et mål han hadde lang erfaring med, og dessuten mente han at det var for mange bygdedialekter til at et godt skriftspråk kunne springe ut fra dem. Han anså fra starten Aasens idé som vel idealistisk og en praktisk umulighet; Han trodde ikke på en slik brå forandring av skriftspråket, den måtte skje gradvis ved hjelp av fornorsking av det danske skriftspråket - nettopp det han nå var i god gang med å gjøre.

Som tiden rant ble det til at debatten mellom de to målene tilspisset seg, og konkurransen mellom Aasen og Knudsen ble sterkere. Begge kjempet hardt for sitt eget mål gjennom utallige bøker og artikler, og begge kunne etter hvert høste mange seiere. Et klart nederlag for Knudsen var selvfølgelig Stortingets vedtak om jamstilling, og da mange skoler i de påfølgende år valgte å slutte seg til landsmålet. Den beskjedne Aasen var på sin side lykkelig over at hans livsverk vant frem, og selv om majoriteten av skoler fortsatt sverget til det danske bokspråket, fikk landsmålet hans støtte av flere og flere lærere ved allmueskolen og ved folkehøyskolene.

Skjebnen ville ha det til at Knud Knudsen døde étt år før Ivar Aasen og dermed fikk de to språkskikkelsene et nøyaktig like langt liv.

Deres metoder og synspunkter kan nok være forskjellige på mange punkter, til og med motstridende, men det endelige, grunnleggende motivet var det samme - nettopp det å ta vare på det som er norsk, å hevde Norge som en selvstendig nasjon etter å ha vært underlagt sine naboer i århundrer og rett og slett for å gi det norske folk retten til å skrive slik de snakket - å være norske.

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland er en kjent norsk forfatter. Han ble født 1808 og levde til 1845, han døde i ung alder, han ble bare 37 år gammel. Han ble født i Kristiansand. Henriks søster, Camilla Collett, er også en kjent norsk forfatter.

Henrik var Norges nasjonskald. Henrik Wergeland ble kalt "folkelærer" og Bjørnson sa om ham at i Wergeland og hans visjoner om fremtiden var der en arbeider og konge, en kriminell og lovgier, en dumskalle og et geni.

2. mai 1844 fikk Henrik lungebetennelse, og ble sengeliggende. Men 17. mai insisterte han på å feire Norges nasjonaldag, da dette gjorde at lungebetennelsen utviklet seg til symptomer til tuberkulose, men i senere tid er teorien at han døde av lungekreft. Henrik skrev til sin siste dag på dødsleie.

Han hadde skrevet siden han var barn, men det var først som 19-åring at han ble dikter. Han hadde ordentlig kjærlighetssorg, og i depresjon prøvde han å at livet sitt. Å skrive om følelsene sine reddet ham fra undergangen, samtidig som det gjorde ham til dikter. I perioden 1830-1839 ga han ut 9 eksemplarer av opplysningsheftet ”for allmuen”.

Henrik hadde mye kjærlighet i sitt liv og etter å ha fridd tre ganger fikk han endelig sitt ja fra Amalie Sofie Bekkevold, de gifte seg et år senere i 1839. De fikk ingen barn sammen, men tok til seg en gutt, som Wergeland hadde fått med en tjenestepike på prestegården fire år tidligere. Han søkte om presteembete, men fikk avslag på grunn av hans livsførsel. Hendelsen som avgjorde hans søknad, var da han holdt drikkelag i vaktboden på slottet, der han skjenket kongens vaktgarde.